Bokelskere.no

Det var ikke det at jeg var hatefull mot dette samfunnet, heller at jeg var likegyldig. Det interesserte meg ikke, til tross for at jeg innså at det burde det ha gjort. Men tanken på at jeg skulle representere det på noen som helst måte, f.eks. ved å gjøre karriere innafor det, og på den måten sjøl bli en person som utstrålte harmoni og vellykkethet, den virka direkte frastøtende på meg, så frastøtende at det i hvert fall grensa til hat. Jeg hadde en sterk angst for å begynne å leve innafor dette samfunnet her, og helt og holdent sluke alle dets perspektiver, begrensninger, verdier, normer, konvensjoner, fordi det for meg betydde, og det på en måte som jeg ikke i det hele tatt kunne gjøre rede for, at jeg måtte miste meg sjøl, og bli fortapt.

Den som ikke er på bølgelengde med sitt folks humor, vil alltid bli en fremmed iblant oss.

Jeg hadde krav på å leve et meningsfylt liv. Jeg hadde krav på å kjenne meg elska. Det at jeg så sterkt opplevde at jeg hadde en spesiell framtoning, gjorde nok at jeg følte meg mer fremmed i tilværelsen enn de fleste andre, fordi mine voldsomme lengsler blei gjort umulige, ja til latter, med en gang jeg blei konfrotert med min egen kropps manglende utstråling, og med mine krav til tilværelsen - og her dreide det seg jo ikke om noe annet når alt kom til alt enn å oppleve den lykke som er vanlig i de fleste liv det var natulig å sammenlikne seg med, men som for meg virka så uoppnåelig og derfor så voldsomt ettertraktelsesverdig at hele min tilværelse sto på spill, til tross for at det altså dreier seg om det som de fleste får oppleve, en eller annen gang, for mange også svært ofte, slik at de kanskje trur det er en naturlig del av tilværelsen, som om det å elske skulle kunne sammenliknes med det å drikke et glass vann når du er tørst - opplevde jeg det så urettferdig absurd, så ufattelig meningsløst at jeg kunne hyle min angst mot himmelen.

Jeg kjente en djup utilfredsstillelse ved tilværelsen. Jeg kjente meg kasta ut i verden. Jeg kjente meg som en fremmend. Bestandig hadde jeg en fremmedfølelse like under huden, hvor jeg befant meg. Jeg syntes ikke at jeg fullt ut hørte til noen steder, og så på meg sjøl som en betrakter av det hele.

Hvilke motiver hun hadde for det, nektet jeg å spørre meg sjøl om. Hva slags drifter som dreiv henne til å oppsøke meg, trekker jeg et slør over, for det er umulig, uten å splintres, å analysere hva det er ved ens egen utstråling som driver en annen til å oppsøke deg, gang på gang, på en lidenskapsfull måte. Jeg kan ikke analysere meg sjøl som seksualobjekt, uten å gå til grunne.

...og sjøl om jeg nok kunne ha en mistanke om at denne travelheten dekket over livets fundamentale kjedsommelighet, likte jeg den likevel, jeg likte rytmen, det oppjagede.

Jeg stod der i min lille sorte maske, og jeg følte meg pinlig berørt over å være her. Se, der er Fjord med sin lille sorte maske. Han er ung og glad. Se, han morer seg. Men jeg ønska ikke å være ung og glad. Jeg higa ikke etter glede, det eneste jeg higa etter, i mitt 20-årige liv, det var tilværelsens alvor. Jeg måtte leve på en måte som gjorde at jeg kom i kontakt med de sammehengene som utgjør tilværelsens alvor.