Bokelskere.no

Uvilkårlig fulgte jeg etter ham, jeg diltet ikke egentlig i hælene på ham, men jeg ville ikke for noen pris tape ham av syne.

Om sangeren måtte reise på landjorden, så skulle det skje med buss, ikke bare fordi det var det han var vant til fra sin tid på turnéer. I Platons "Kritias" sies det at deprimerte mennesker bør sendes ut på en sjøreise for å få livslysten igjen, helst på opprørt hav: da blir atomene i kroppen rystet godt sammen og kan finne en riktigere orden seg imellom. Slik, og enda bedre virkning kunne en lang tur med buss ha, helst på svingete fjellveier.

Når du reiser, skal du handle slik at intet av det du gjør, skjemmer sporene du efterlater.

Faktisk følte jeg meg aldri så nær verden som når jeg var ribbet for alt, for alle. "Det var til pass til meg!" tenkte jeg ved slike anledninger.

Jeg har alltid vært bevisst, det har vært et problem, det har alltid hindret meg i å leve i nuet. Plutselig blir jeg pinlig klar over et eller annet, og jeg får åndenød, mister pusten, midt i en setning, midt i livet, midt i gleden.

Jeg spør ikke lenger "Hvem er jeg?", men "Hva er det viktigste for meg?"

Mitt verk skulle bli en fortelling om foreteelser, fredelige slike, som kanskje til slutt skulle vise seg å være det hele, alt, det viktigste: en elv renner, vinter, vår, sommer og høst; mennesker kommer og går; regnet faller på gress, sten, tre, hud og hår; vinden puster på en furu, en poppel, et stengjerde, smyger seg inn mellom tærne, inn i armhulene; og i skumringstimen, kretser de siste svaler under himmelen, flaggermus flagrer i sikksakk; spor efter forskjellige fugler i sølepyttene ved stien; og så blir det aften, simpelthen, solkulen er rød i vest, månen står opp i øst, rett overfor.