Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Kafeen var en helt annerledes og betydelig eldre institusjon enn Lesehalle. Kafkas eventyr om kafeens opphav, som han senere fortalte til Baum, men sannsynligvis aldri fikk ned på papiret, forteller hvor glad han var for dette «forsøk på å overvinne menneskenes ensomhet», ved å la dem «komme sammen uten å være formelt invitert, bare for å treffe andre, snakke med dem, observere dem uten å bli innblandet i noe nært forhold. Enhver kan komme og gå som han vil, uten forpliktelser, og likevel føler han seg velkommen, uten det minste hykleri.
Med ganske få unntak er Kafkas korrespondanse, likesom mesteparten av hans verk, en dialog med ham selv.
Kafkas styrke var ikke å se inn i fremtiden, men å vende blikket innover i en tvangsmessig selvgranskning. Nådeløst ble han drevet ned i dybder som forstanden ikke kunne nå, men der sannheten oppløser seg i et flettverk av tvetydigheter, og det irrasjonelle får sin egen ubønnhørlige logikk - paranoiaens logikk.
Når det gjaldt å skaffe seg et levebrød, insisterte Franz (i.e. Kafka) på at jobben ikke måtte ha noe med litteratur å gjøre; for ham ville det være en fornedrelse av den litterære kreativitet. Levebrødet måtte holdes skarpt adskilt fra skrivekunsten. Han var ikke villig til å akseptere noen sammenblanding av de to, f. eks. journalistikk . . .
Men om historien blir skrevet av seierherrene, lager romanforfatterne den om etter sitt eget hode.
Jeg har hatt en reddsom uke. Har hatt altfor mye å gjøre på kontoret. Kanskje er det slik det alltid kommer til å være fra og med nå; man må jo tjene til sin grav. [...] I forrige uke passet jeg virkelig for gaten jeg bor i, den som jeg kaller 'Tilkjøringsrampen for selvmordere'. Den fører nemlig rett ned til elven, hvor man er i gang med å bygge en bro.
Franz Kafka (1908)
For når det gjelder ubesluttsomhet, er det i hvert fall noe jeg kjenner til, faktisk er det det eneste jeg vet noe om ...
Franz Kafka (1907)
For mange år siden satt jeg en gang i bakken under Laurenziberg, i trist humør naturligvis. Jeg forsøkte å tenke igjennom hva jeg ønsket meg av livet. Det viktigste, eller det mest attråverdige ønske viste seg å være et livssyn (og - som en nødvendig del av det - evne til å overbevise andre om det ved å skrive) der livet bevarer sin naturlige, fulle stigning og fall, men samtidig kan sees, og ikke mindre tydelig, som et intet, som en drøm, en sveven.
Franz Kafka
«I tillegg må det ha tært kraftig på Kafkas lyst til å være sammen med andre at han aldri var alene på kontoret. Nå fant han det vanskeligere enn noen gang før å høre til en flokk. Noen linjer til Brod — defensive, ironiske, eller kanskje bare unnskyldende — viser tydelig dette: «Jeg har et spørsmål som jeg ber deg besvare omgående: Hvis for eksempel åtte mennesker deltar i en samtale, når og hvordan skal man da ta ordet for ikke a bli betraktet som fåmælt? Det kan da ikke skje planmessig, særlig ikke når man er like fremmed for emnet som en indianer.»
I juni 2007 flyttet familien til en moderne leiegård som ble kalt «Skipet» som ble jevnet med jorden i 1945 under tyskernes retrett fra Praha:
«Fra Kafkas rom åpnet det seg en vid utsikt, som han har beskrevet i «Dommen»: «Med albuene på bordet stod han og så ut av vinduet på broen, elven og høydene med en antydning av grønt på den andre bredden. I forhold til den rå og mørke leiligheten i Celetnagaten var dette en forbedring, men i hans fars hus var det alltid for få rom. Selv om den nye leiligheten var romslig, var den likevel litt trang for åtte personer — Kafka, foreldrene, de tre søstrene, en hushjelp og husets faktotum, Marie Werner — pluss en katt og to kanarifugler. Privatliv fantes derfor ikke. Ingen kunne nyse, hoste, gå på toalettet (som det bare var et av) eller så mye som snu seg i sengen uten å forstyrre resten av familien. Særlig Herrmann la ingen bånd på sin trang til å fortelle verden hvordan han hadde det eller hva han mente om verden."