Bokelskere.no

Ja, slik gikk det til. Som når en snubler over en vakker stein eller hører et helt ukjent fuglerop i en gammel skog man kjenner så altfor godt. Gollie rakte ut hendene mot den lette. Silpe falt i tanker. Han tenkte på sin fars ord: Den som leter, han finner ikke. Men den som ikke leter, han skal få hendene fulle.

De har en jerngryte, og i bunnen av den finner de sannheten så sant sannheten er å finne.
Sannheten?
Ja, alt har en sannhet.
Hva er min sannhet?
Det kan jeg ikke svare på. Det vet en bare selv.

Noen ganger er det det beste som kan hende en skapning, at den får være i fred. Når to skapninger er sammen og de får være i fred, kan det hende noe som ingen annen vet om og som får den aller største betydning.

Det fins ting som ergrusommere enn regn. Som er verre enn storm. Det fins det som er farligere enn rovdyrtenner. Ingen vet hva det er eller hva det heter.

Nå er de redde, tenkte han. De er redde for ordene. Og ettersom jeg har ordene inni meg, er de redde for meg.

Ikke for at hun hadde noe med dem å gjøre eller kunne forstå dem. Men hun syntes bare at de kunne få leve. Det var kanskje en mening med livet deres som hun ikke visste om. De låt ofte så kloke, og at de snakket sammen, kunne alle høre.