Bokelskere.no

Jeg hadde ikke vært i en kirke på årevis. Jeg husket hvordan jeg som fjorten-femtenåring hadde sittet på disse selvsamme benkene og bitt tennene sammen i raseri mot den fete utmaiede skurken ved alteret og tenkt for meg selv at denne humbugen kunne holde i tyve, høyst tredve år til.

Hvordan skal jeg skildre dette uttrykket? Det er uttrykket til en som lukter på noe råttent og i all hemmelighet synes lukten er god.

Det var heldig for Baudelaire at han slapp å høre hvordan det lyder på vårt språk. Det er i det hele tatt et forbasket språk vi har. Ordene tramper hverandre på tærne og skubber hverandre i rennestenen.

[...] menneskene bekymrer seg ikke for lykken, de søker vellysten. De søker vellysten til og med mot sin interesse, mot sine meninger og sin tro, mot sin lykke ... Og den unge kvinnen somgikk ved min side med en så rett og stolt rygg, men med nakken med alt det lyse silkeflimmeret dypt bøyd under sine bekymringer - hun hadde gjort nøyaktig det samme: søkt vellysten og ikke bekymret seg for lykken. Og for første gang slo det meg nå at det var nøyaktig samme handlemåte som fylte meg med vemmelse for den gamle presten og med uendelig ømhet for den unge kvinnen, ja med en forlagt ærbødighet som ved guddommens nærhet.

Og plikten, hvilken fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som bør gjøres.

Den som kunne få gi noen noe en gang, ikke bare bestandig ta
imot. Det er så ensomt å gå alene med en ufruktbar sjel; man vet ikke
hva man skal finne på for å føle at man er noe og betyr noe og få litt
aktelse for seg selv.

En idiot, det var klart ved første øyekast. Så – det var altså den førstefødte. Det var ham hun bar under sitt hjerte den gangen. Det livsfrøet var det som hun på sine knær tigget meg om å befri henne fra; og jeg svarte henne med plikten. Liv, jeg forstår deg ikke!

For noen er ensomheten ikke en omstendighet de tilfeldigvis har havnet i, men en egenskap.

Og hva er måneskinnet?
Annenhånds solskinn. Svekket, forfalsket.

I min første ungdom led jeg mye fordi jeg ikke var vakker, og i min brennende lengsel etter å være vakker synes jeg at jeg var et uhyre av heslighet. Nå vet jeg at jeg ser ut omtrent som folk flest. Det gjør meg heller ikke videre glad. Jeg synes ikke spesielt godt om meg selv, verken skallet eller innmaten. Men jeg vill ikke være en annen.