Bokelskere.no

Den fremmede mannen med skjegg og briller som satt vis a vis og gransket meg gjennom gjennom stålinnfattede briller, ventet på svar på sitt spørsmål om jeg hadde vært et veltilpasset barn. Spørsmålet lammet meg, for jeg kunne knapt huske at jeg hadde vært barn, så hvordan kunne jeg svare ham?.

Å be om noe var ensbetydende med avvisning, pinefull og grusom avvisning som kunne knuse meg i tusen biter.

Jeg var to personer, og kunne ikke plassere den ene verdenen inne i den andre og gjøre meg hel. Når verden var ond, var det umulig å få kontakt med den gode verden. Jeg kunne ikke skyve vekk de mørke skyene slik at jeg fikk se solen, jeg måtte vente til skyene drev bort, og først da var jeg i stand til å se virkeligheten.

«Du må prøve å lytte til den spede stemmen inni deg, og følge ditt eget tempo, om det er aldri så langsomt,» sa doktor Dahl. «Det er et varslingssystem som sier deg hvor mye du kan makte. Du må virkelig lære å stole på den, uansett hvor liten og sped den er.»

Å få fred i sinnet var ingen lett sak, men nå da jeg har det, skatter jeg det høyt.