Bokelskere.no

"Vi begynner på nytt, men en kan ikke begynne på nytt. Bare et barn kan begynne på nytt. Du og jeg, ja vi er det som har vært".

Jeg veit detta, en mann er nødt til å gjøra det han syns han må. Jeg trur ikke det fins løkke eller uløkke, ingen har rett til å stelle med en annens liv. Det må'n gjøra sjøl. Hjelpe han, kanskje, men ikke si å han skal gjøra.

De satt stille i den bekmørke hulen innenfor slyngplantene. Moren sa: - Åssen skal jeg få veta noe om dig? Dem kunne drepe dig og jeg visste ingen ting.
Tom lo urolig. - Kanskje det er som Casy sa: Et menneske har ikke en sjel som er hans egen, men bare en del av en stor en, og da --
- Og da, Tom?
- Da gjør det ikke noe. Da kommer jeg når det er mørkt, og jeg kommer tel å være overalt. Overalt der det er kamp så sultne folk kan få mat, der kommer jeg tel å være. Når en politi denger på en kar så skal jeg være der. Hvis Casy hadde rett, ja så kommer jeg tel å være i rasende folks hyl og i den måten barna ler på når dem er sultne og dem vet at maten er ferdig. Og når vårt folk spiser det dem har dyrka og bor i husene dem bygger, ja, da kommer jeg tel å være der.

Jeg spekulerte om den Hellige ånd og veien tel Jesus. Jeg regna som så, - åffer skal vi lesse det på Gud eller Jesus? Kanskje, regna jeg, kanskje det er alle menn og alle kvinner som vi elsker. Kanskje det er den Hellige ånd, den menneskelige ånd, hele greia. Kanskje hele menneskeheta har en stor sjel som alle er en del av.

Så dere den Texas-gutten og den jenta gikk av sted ut i mørket? Å, Gud. Jeg skulde ønske det var mig som gikk med Texas-gutten. Månen er snart oppe. Jeg så faren til den pika reiste sig for å stoppe dem, og så gjorde han det ikke. Han forstod. Kunde like godt holdt høsten tilbake, og kunde like gjerne prøvd å stoppe sevjen i trærne. Og månen kommer snart op.

-- Mannen han lever lissom røkkevis, men kvinnen er en rolig strøm med små evjer og stryk. Men den glir fram. Vi forandres kanskje, men vi dør ikke ut. Noen dør, men resten er kraftigere enn som så. Vi får leve en dag om gangen. Lag deg ingen unødige sorger.

(mamma Joad)

Tom sa: – Jeg setter enda ett bein ner om gangen.
– Javel, men når du står foran et gjerde, så er du nødt til å klyve over det gjerdet.
– Jeg klyver gjerder når jeg har gjerder som må klyves, sa Tom.
Cacy sukket. – Det er den beste måten, jeg er nødt tel å være enig. Men det er forskjellige slags gjerder. Sånne folk som mig, vi klyver gjerder dem ikke engang har satt opp enda, og vi kan ikke hjelpe for det.

Og forpakterne kom gående tilbake, hendende i lommene, hatten i pannen. Noen kjøpte en flaske og drakk den fort for å gjøre slaget kort og bedøvende. Men de lo ikke og de danset ikke. De sang ikke eller klimpret på gitaren. De gikk tilbake til farmene, hendene i lommene og hodene bøid, skoene sparket opp rødt støv. Kanskje de kunde begynne på nytt igjen i det nye rike landet, i California, der frukten gror.

Noen ganger kan en bedrøva mann snakke leiheten rett ut av munnen. Noen ganger kan en mann med mordertanker snakke mordet rett ut av munnen og ikke begå noe mord.

Og en mann kunde bestandig bli full hvis han hadde litt penger, bestandig. De harde kantene blev borte, og han hadde varmen i stedet. Ensomheten var forduftet. For en mann kunde få hjernen sin befolket med venner, og han kunde spore opp fiender og ødelegge dem. Når han satt i grøften blev jorden en sofa under ham. Mistak blev gjerne glemt og fremtiden var ikke en trusel. Og hungeren kikket ikke rundt hjørnene, men verden var en myk og behagelig verden, og målet som en mann hadde lagt ut mot var lett å nå. Stjernene kom vidunderlig nær og himmelen var fløiel. Døden var en venn og søvnen var dødens bror.