Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Når altså fornuften bringer sin moralske enhet inn i det fysiske samfunn, må den ikke øve vold mot naturens mangfold.
Mennesket kan imidlertid være i strid med seg selv på to måter: enten som den primitive hvor følelsene hersker over prinsippene; eller som hos barbaren hvor prinsippene ødelegger følelsene.
Fornuftens lover er preget inn i mennesket gjennom en ubestikkelig bevissthet, naturens lov gjennom en uutryddelig følelse. Derfor er det bestandig tegn på mangelfull dannelse når den moralske karakter bare kan hevde seg ved å ofre den naturlige.
Hvis man altså skal regne med menneskets moralske som et naturlig utbytte, må denne adferd være natur. Mennesket må da allerede gjennom sine drifter ledes til en handlemåte som bare kan være et resultat av en moralske karakter.
Mine ideer har jeg hentet mer fra selvfordypelse enn fra lesning og rik verdenserfaring og de vil således ikke fornekte sin opprinnelse. Men de i hvert fall ikke beheftet med den feil å være sekteriske og får heller falle på sin egen svakhet enn å bli holdt oppe av andres autoritet.
Hva er mennesket før skjønnheten lokker den frie lyst ut av det og den rolige form demper det ville liv? Evig og alltid underlagt de samme hensikter, evig vekslende i sine tanker, selvisk uten å være seg selv, ubundet uten å være fri, slave uten å tjene noen regel. I denne periode er verden bare skjebne for mennesket, [...]
Det nyttige er det tidens store idol som alle krefter treller under og som alle talenter hylder. Kunstens åndelige fortjenester veier ikke på denne grove vekt, men forsvinner fra århundrets larmende marked når oppmuntringen blir borte.
Jeg vil nødig ha arbeidet for et annet århundre enn det jeg lever i. Man er like meget borger av sin tid som av sin stat.