Bokelskere.no

Rotta tidde, det ble helt stille, bortsett fra den tikkende klokken. Snøen fanget opp alle andre lyder. Vi var som to skibbrudne i verdensrommet.

Tiden. Partikler av mørke dannet mystiske mønstre på netthinnen. Mønstre som smuldret bort uten en lyd og straks ble erstattet av nye mønstre. Mørke og intet annet enn mørke forflyttet seg, som kvikksølv i et ubevegelig rom.

Jeg følte meg ensom uten henne, men det at jeg overhodet kunne føle meg ensom, var en trøst. Ensomhet var ingen dum følelse. Det var som stillheten i sumpeiken etter at småfuglene var fløyet sin vei.

Der hvor elven møtte havet, dannet den en vik, eller rettere sagt, en halvt gjenfylt kanal. Det var den eneste uberørte strekningen av strandlinjen, femti meter i alt. Det var til og med noe igjen av den gamle stranden. Små bølger kom rullende inn og la igjen glatt drivved. På betongmoloen var det ennå biter av gamle spikrer og sprayet graffiti. Femti meters vaskeekte stranlinje. Hvis man så bort fra at den var omgitt av ti meters betongmurer. Og at murene fortsatte rett frem kilometer etter kilometer, og dannet en smal kanal av sjø seg imellom. Og at høye bygninger kantet begge sidene. Femti meter med hav. Resten var historie.