Bokelskere.no

"Noen ganger er det fryktelig ensomt å ligge med deg."

En doven vårsol strømmet inn over tingenes tilstand.

Huset holdt seg med sin egen tid, som det gammeldagse bestefarsuret i stuen. Folk som kom forbi, trakk opp loddene, og så lenge loddene var opptrukket, tikket klokken i vei. Men når folk var borte og ingen passet loddene, ble hele klumper av tid liggende, som avleiringer av falmet liv på gulvet.

For litt siden kom jeg med en hentydning til din middelmådighet, sa mannen. Det var overhodet ikke ment som noen kritikk av din person. Eller for å si det enklere, det er fordi verden i seg selv er så middelmådig at du er middelmådig per se. Enig?

Den som blir irritert, kommer lett på ville veier her i livet.

Det å snakke åpenhjertig og det å snakke sant er to helt forskjellige ting. Ærlighet forholder seg til sannheten som baugen til akterstavnen. Ærligheten viser seg først og sannheten sist. Det som ligger imellom, varierer i direkte proporsjon til skipets størrelse. Er det noen størrelse å snakke om, varer det lenge før sannheten kommer.

«Verden» - ordet får meg alltid til å tenke på en skilpadde og elefanter som utrettelig bærer på en kjempeskive. Elefantene har ikke kjennskap til skilpaddens rolle, skilpadden er ute av stand til å se hva elefantene gjør. Og ingen av dem er seg bevisst at de bærer verden på ryggen.

Men det at kua valgte meg for å skaffe seg en tang, forandrer alt. Det styrer meg ut i et helt univers av alternative overveielser. Og i de alternative overveielsers univers er hovedproblemet det at alt blir så langtrukkent og innfløkt. Jeg spør kua: "Hva skal du med en tang?" Og kua svarer: "Jeg er så sulten." Så spør jeg: "Hva skal du med en tang hvis du er så sulten?" Kua svarer: "Jeg skal binde det til greinene på ferskentreet." Jeg spør: "Hvorfor et ferskentre?" Og da svarer kua: "Det var jo derfor jeg byttet bort viften min, ikke sant?" Også videre, også bortover. Det blir aldri noen løsning på det, og jeg begynner å bli ergelig på kua, og kua begynner å bli ergelig på meg. Det er et ormeøyes blikk på sitt univers. Den eneste måten å komme ut av det ormeuniverset på, er å drømme en annen symbolsk drøm.

Sannsynligvis ville det beste vært om vi var født i Russland i forrige århundre. Jeg kunne ha vært grev Så-og-så og du grev Ditt-og-datt. Vi kunne ha gått på jakt sammen, kjempet mot hverandre, vært rivaler i kjærlighet, hatt våre metafysiske klagemål, drukket øl og sett på solnedgangen fra bredden av Svartehavet. På våre eldre dager kunne vi ha vært innblandet i et eller annet opprør og blitt forvist til Sibir, hvor vi kunne dø. Storslagent, hva?

Tiden er faktisk ett eneste sammenhengende lerret, eller hva? Vi pleier å skjære ut stykker av tiden som passer oss selv, og da har vi lett for å innbille oss at tiden er på vår egen størrelse, mens den i virkeligheten bare fortsetter og fortsetter.