Bokelskere.no

Velger du å leve, velger du også å dø.

Livet er et gigantisk lotteri der bare vinnerloddene er synlige.

Tenk deg denne verden før alt dette moderne gnålet om naturlover, utviklingslære, atomer, DNA-molekyler, biokjemi og nerveceller - ja, før denne kloden begynte å snurre rundt, før den ble forringet til å være en "planet" i verdensrommet, og før den stolte menneskekroppen ble stykket opp i hjerte, lunger, nyrer, lever, hjerne, blodsystem, muskler, magesekk og tarmer. Jeg snakker om den gangen et menneske var et menneske, altså et helt og stolt menneske, og verken mer eller mindre. Da var ikke verden annet enn et gnistrende eventyr.

Hun var en fremmed. Hun kom fra et vakrere eventyr enn vårt. Men så hadde hun klart å ta seg inn i vår virkelighet, kanskje fordi hun hadde en viktig oppgave her, kanskje fordi hun skulle redde oss fra det som noen kaller "den grå hverdag". Til nå hadde jeg vært helt uvitende om slike misjonsfremstøt. Jeg hadde trodd det fantes bare én tilværelse og én virkelighet. Men det fantes iallfall to typer mennesker. Det var Appelsinpiken, og så var det oss andre.

Kom ikke og si at naturen ikke er et under. Kom ikke og fortell meg at verden ikke er et eventyr.

Jeg har ikke noe imot øyesminke og leppestift. Men vi befinner oss faktisk på en planet i verdensrommet. Jeg synes det er vanvittig å tenke på. Det er sprøtt å tenke på at det eksisterer et verdensrom i det hele tatt. Men det finnes jenter som ikke er i stand til å se dette universet for bare øyesverte. Så finnes det kanskje gutter som ikke er i stand til å kaste et blikk over horisonten for bare fotballen heller. Det kan iallfall være et stykke å gå fra et lite sminkespeil til et skikkelig speilteleskop! Jeg tror det er det som kalles en “perspektivforskyvning”. Kanskje kan det kalles en “aha-opplevelse” også. Det er aldri for sent å få en aha-opplevelse. Men mange mennesker lever hele livet uten å innse at de svever i det tomme rom. Det er for mye som skrubber her nede. Det er nok å tenke på hvordan man tar seg ut.

Vi hører til på denne kloden. Jeg mener ikke å rokke ved det. Vi er en del av naturens liv på denne planeten. Her har vi lært av apekatter og krypdyr hvordan vi formerer oss, og jeg har ingen innvendinger mot det. I en annen natur ville alt sammen kanskje ha vært svært annerledes, men her er vi. Og jeg gjentar: Jeg benekter ikke det. Jeg mener bare at dette ikke behøver å forhindre oss fra å strekke oss etter å se litt lenger enn vår egen nesetipp.

Men å drømme om noe usannsynlig har et eget navn. Vi kaller det håp.

Tenk deg at du var et sted på terskelen til livets eventyr. Så kunne du velge om du ville bli med på dette eventyret, med alle de gledene og sorgene det måtte medbringe, eller om du ville velge å avstå fra alt. Hva ville du valgt? Husk, hvis du skal leve, må du også dø.

Hvis man skal lete etter et menneske i en stor by og ikke har peiling på hvor i byen den man leter etter befinner seg, er det da best å virre omkring fra sted til sted, eller er det større sjanse for å treffe den man leter etter, dersom man isteden setter seg ned på et sentralt sted og blir sittende der til den man leter etter kanskje dukker opp av seg selv?

Se på verden, Georg, se på verden før du har pugget for mye fysikk og kjemi.