Bokelskere.no

Åkeren var blå og himmelen grønn. Andor var lykkelig. ...

Og endelig hørte han den, jordens musikk,
som om han bare var et barn og lå med øret mot
den fuktige bakken.

Da vaktene gikk den siste runden, så de denne gamle mannen
som fremdeles satt på benken, i Arles-salen, lutende,
smilende, og en av dem gikk bort til ham, bøyde seg ned
og sa på et språk Andor ikke kunne, men likevel ville forstått:
-De må gå nå. Det er stengt her.

Ulyden er på vei og send den jævla bonden hjem!

Ingen gikk lenger i land her og heller ingen kom over fjellet. Bare stillheten ble.

Kom kanskje ikke desserten etter fiskegratengen? Fikk jeg ikke lørdagsgodt først når uken var over og måtte jeg ikke ta karbad og vaske håret før jeg fikk se detektimen? Kom ikke helligdag og ferie etter eksamen og arbeid? Åjoda, slik var det, slik var tilværelsens lover. Eneste unntaket var døden, da fikk man nemlig premien først, nemlig livet, og etterpå tapte man så det suste, hvis man ikke trodde man kom til himmelen, men det kunne man jo uansett ikke vite noe særlig sikkert om, derfor var døden unntaket som bekreftet alle regler.

Han tenkte: tausheten er den feilfrie tale.

De andre guttene satt på altanen og vinket da de fikk øye på meg. De så ut akkurat som i fjor. Vi var guttene som ikke ble eldre. Vi vokste heller baklengs, vi ble yngre og yngre, helt til vi bare forsvant.

bakerst i den ene kladdeboken lagde jeg en liste over alle vennene mine. Øverst skrev jeg Robert. Jeg ble sittende en stund, stirret på kulepennen, og kom ikke lenger.

-Hvis noen fra Mars vil snakke med jorden, hvorfor har de valgt akkurat Det Spørs og Rolf Kirkvaag? spurte Edgar. Faren så på sønnen. -Fordi de har flest lyttere, sa han.

Hva ville for eksempel Dostojevskij gjort? Dette tenkte jeg på. Han ville sprengt en tunnel fra svømmebassenget til kjelleren og forsøkt å smyge flygelet inn derfra. Ibsen ville skrudd hele instrumentet fra hverandre, båret hver enkelt del ned i kjelleren og satt det sammen der. Hamsun hadde tatt pianotimer på Klaverakademiet i stedet og James Joyce ville i hvert fall gått seg en jævla lang tur først. Men Obstfelder, han hadde bare fortsatt å skrive om feil klode og Jan Erik Vold ville lest høyt for oss alle: flygel, gylfel, flyelg, ylgelf.

Fra denne dagen gikk han aldri gjennom Slottsparken mer. Han tok en annen vei, en omvei, slik alle de andre borgerne også gjorde, for å slippe å se sine skadeskutte barn, han gikk rundt parken, med andre ord rundt seg selv, og dette innebar at han kom fire minutter senere hjem, far var ikke lenger i rute, han hadde sporet av.