Bokelskere.no

"Unnskyld." Hun ser på meg, lenge. "Si aldri mer unnskyld." Hun fortsetter å se på meg. Blikket mitt viker. Men jeg vet ikke hvor jeg skal se.

Han sa at ingen situasjon er så umulig at du ikke kan komme ut av den. Han sa at alle ville forstå, hvis jeg ikke orket å fortsette. Han sa at livet gikk videre, uansett.

Det var på Operaen mor møtte far. Den utopiske hedmarkingen og operaelskeren som drømte om å gjøre Hamar til en virkelig storby , Norges svar på Chicago , riktignok ikke beliggende ved de store sjøer, men ved Den Store Sjøen , Mjøsa , et allerede eksisterende agrar - paradis, og en urban mulighet . Skyskrapere ! Storflyplass!.

For det fins bøker jeg skal lese, kvinner jeg skal bli kjent med, bilder jeg skal se, vin som skal drikkes.

Jeg tenker på at dette er fint. At solen varmer. At hele livet ligger foran oss.

Jeg måtte finne ut av dette mørket. Jeg måtte finne verden. Finne lyset. Der fantes det en person som levde, som hadde et bankende hjerte og en ustyrlig vilje. Ja, denne personen måtte jeg finne. For det var meg.

Jeg setter an septimakkorden, lar den klinge så tempoet nesten stanser opp, for all musikk tåler å spilles langsomt, men ikke all musikk tåler å spilles fort.

Cathrine hadde aldri fått hennes kjærlighet, og kanskje derfor hadde Cathrine, mer enn meg, ønsket å redde henne. Jeg, den forkjælte, hadde latt henne gå i fossen.