Bokelskere.no

Lite er iblant nok, iblant mye, men alltid mer enn ingenting, sa han. For tingene virker enten små eller betydelige,

Hvis noen fant et ben i fisken, fikk de en flaske gratis champagne, men ingen fant noe.

Min far ble fet som en gris. Men hvorfor? Fordi han åt som en hest. Han likte det. Han holdt også såkalt nattkjøkken, for at den nådige herre, hvis hans nådige lyst skulle tilsi det, også klokken tre om natten skulle kunne spise villsvinsragu eller saltimbocca alla romana. Han ble så tykk at stolene måtte forsterkes med jernstenger, og på grunn av magen måtte man skjære en halvsirkel i bordet, lui kators, som om det var finér. Min far var lidenskapelig glad i å lese, det var hans liv, men på grunn av den ovennevnte fedmen ble fingrene hans helt som pølser. Derfor ansatte min far en såkalt blader, en ung gutt, med takt og rytmefølelse, som bladde. Dermed leste min far som om han musiserte. Etter krigen var så dette et av de største anklagepunktene mot ham: at han i bladerens person skulle ha ydmyket det ungarske folk. Den såkalte bladeren hulket, jeg får aldri en slik greve mer. Faktisk ikke. De spurte selvfølgelig ikke om hva han leste. Unge makter er ikke interessert i litteraturlister.

Mennesket er et lidende vesen. Enhver som lider er farlig for omgivelsene. Min far er ikke farlig for omgivelsene. Min far lider ikke. (!) Min far er ikke et menneske.

For ti år siden, i sin fulle kraft, ba min far sin eldste sønn om å si fra til ham når han så tegn til senilitet hos ham. Sønnen lovet dette med lett hjerte. Og nå, etter at min far med en gammel primadonnas dumhet og grovhet for tredje gang har fornærmet ham blodig, innser han at han aldri kommer til å si fra til ham. Det går ikke. Når man må si fra, går det ikke, det går bare når man ikke må.

Det er fordømt vanskelig å lyve når man ikke kjenner sannheten.