Bokelskere.no

Å, brødre! Jeg bryr meg ikke om brødre. Min eldste bror vil ikke dø, og mine yngre brødre later aldri til å gjøre noe annet.

Lord Henry.

Ord! Bare ord! Så fryktelig de var! Så klare og levende og grusomme! Man kunne ikke flykte fra dem! Og hvilken opphøyet magi var det likevel ikke i dem! De syntes å gi en plastisk form til formløse ting og ha sin egen musikk like søt som fiolinens eller fløytens. Bare ord! Var det noe så virkelig som ord?

«Du må unnskylde så meget, Henry,» sa han, «men det er virkelig din egen skyld. Den boken du sendte meg fascinerte meg, så jeg aldeles glemte tiden.»

«Ja, jeg trodde du kom til å like den,» svarte hans vert og reiste seg fra stolen.

«Jeg sa ikke at jeg likte den, Henry, jeg sa at den fascinerte meg. Det er stor forskjell på det.»

«Å, du har oppdaget det,» mumlet Lord Henry, og de gikk inn i spisesalen.

Dorian Gray ble forgiftet av en bok, og stundom betraktet han det onde bare som noe som var nødvendig for å kunne gjennomføre skjønnhetsdyrkelsen.

Jeg kan godt like skandaler om andre mennesker, men skandaler om meg selv interesserer meg ikke, for de har ikke nyhetens fengslende sjarm.

Dorian Gray.

«Alle jeg kjenner sier De er fordervet,» gjentok den gamle damen og ristet på hodet.

Lord Henry så alvorlig ut et øyeblikk. «Det er aldeles redselsfullt,» sa han til slutt, «hvordan folk nå for tiden kan gå rundt og si ting om en bak ens rygg som er absolutt og fullstendig sanne.»

Bak alle de utsøkte ting som eksisterte, lå det noe tragisk. Verdener måtte vri seg i veer for at selv den usleste blomst skulle folde seg ut...

jeg gjør stor forskjell på folk. Jeg velger mine venner for deres vakre ytre, mine bekjenskaper fra deres karakter og mine fiender for deres intelligens. En mann kan ikke være varsom nok med å velge fiender. Jeg har ikke en eneste fiende som er dum. De har alle et visst mål intelligens, og følgelig vurderer de meg høyt alle sammen. Er det en forfengelighetssak? Det tror jeg helst selv.

Jeg sympatiserer helt ut med det engelske demokratis raseri mot det de kaller overklassens laster. De syns at drukkenskap, dumhet og umoral burde være forbeholdt dem selv, og at en av oss går dem i næringen, hvis han skeier ut.

Folk er redde for seg selv for tiden. De har glemt den høyeste av alle plikter, den plikten man skylder seg selv. Selvsagt er de veldedige. De gir mat til de sultne og klær til tiggeren. Men deres egne sjeler sulter og er nakne.