Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Han måtte stå på noen, han også, for å holde hodet over vannet.
Vondt vokser på vondt, tenkte han, det fordriver det ikke. Er den ene vond, blir den andre verre. Og ingen hindrer et tre i å strekke røttene inn i Helvete.
Han lot spørsmålet synke til bunns i seg, dit ned hvor sannheten sitter som et evig surt oppstøt.
Han hang klistret fast i et fluepapir av frustrasjon.
Folkesnakket var i grunnen den viktigste av alle målestokker.
solen slikket fostervannet av den nye dagen, alt arbeidet sammen og fungerte, naturen var hans allierte.
Oppdragelsen hang lik en frossen rotklump rundt føttene på ham.
Han forsto endelig at den som leter, finner bare det han retter sitt lys mot. Og Jonas Nebbisch hadde snudd lykten den natten. Ingen makt skulle få ham til å snu den tilbake.
Han var ferdig med religiøse grublerier. Men hjernen gikk ikke av med pensjon for det.
Kunne hans gudstro bli ekte og kjærlig når den var stappet i ham og sydd fast i det bløte hjertet hans med ståltråd av terror og tvang?