Bokelskere.no

Han rev boken ut av hendene på meg og satte den på plass, mens han mumlet noe om at hele biblioteket kunne styrte sammen hvis en fjernet en eneste mursten.

«Og jeg liker store selskaper. De er så intime. I små selskaper er det umulig å få være i fred.»

All verdens skjønnhet og friskhet kan ikke komme opp imot det en mann kan bygge opp i sitt ensomme hjerte.

Han smilte forståelsesfullt - ja, mye mer enn forståelsesfullt. Det var et av disse sjeldne smilene som man ser bare fire-fem ganger i sitt liv. Et sånt smil som fyller en med tillit for evig og alltid. Et øyeblikk omfattet det - eller syntes det å omfatte - hele verden, men så konsentrerte det seg om meg og tilkjennega at jeg var den foretrukne. Det forsto så mye av en som man måtte ønske at det skulle forstå, trodde på en slik man gjerne ville tro på seg selv, og forsikret en om at det hadde nettopp det inntrykket av en som man gjerne ville at folk skulle ha.

Jeg hadde drukket to skylleboller med champagne, og nå betraktet jeg det som foregikk rundt meg, som noe betydningsfullt, primitivt og dypsindig.

I den store hallen ble det innrettet en bar med en ordentlig messingstang til å hvile føttene på, og her fantes det gin og konjakk og annet brennevin av merker som hadde vært borte så lenge at de fleste av hans kvinnelige gjester var for unge til å vite hva som var hva.

Det strømmet musikk ut i sommernatten fra min nabos hus. Menn og kvinner kom og forsvant som møll i hans blå have mellom hviskende lyder og champagne og stjerner.

Jeg var på god vei til å drikke meg susende full av bare forlegenhet.

'Man lever ikke evig, man lever ikke evig,' var det eneste jeg tenkte, om og om igjen.

«Hva skal vi ta oss til i ettermiddag?» ropte Daisy. «Og i morgen og de neste tredve årene?»