Bokelskere.no

Hun syntes, hun visste allerede så meget om verden som var vondt og så meget som var grenseløst godt, så hun orket det ikke - der var så meget å grue seg til og så meget å glede seg til så et øieblikk kjente hun sig næsten trett på forhånd.

Og plutselig var det som om hun så alt sammen - menneskene som døde og døde, de hadde holdt på å dø nedigjennem alle årtusenene, og mellem alle de glemte døde hadde der alltid været nogen som deres nærmeste holdt for umistelige og sa om: "Få vorde nu fødte bedre". Og så levde de videre.

I sitt hjerte var Ingvild enig - fortellingen var så uhyggelig nær barnas egen virkelighet så det var like godt å slippe sånt.