Bokelskere.no

Mye ulykke skyldes at man går alene. Når man er flere sammen, blir det noe annet. Man må venne seg til å høre på andre, for det andre sier angår også meg. Da skjønner jeg hvem jeg er og hva jeg kan foreta meg, Overalt omkring meg blir mitt slag utkjempet, jeg må passe godt på, før jeg vet ordet av det, er det min tur.

Ja, men den skulle være bra fattig som hadde lyst til det. Ja, for meg kan de andre godt være fattige. Jeg har bare ikke lyst til det. I det lange løp kan det bli for mye av det gode.

En annen forteller ville nå sannsynligvis ha pønsket ut en straff for Reinhold, men jeg kan ikke noe for det, den ble det ikke noe av.

I natt lå jeg og regna etter å mange ganger jorda går rundt sola på ett sekund, jeg regner og regner, jeg trur det er 28, og så får jeg det for meg at kjerringa sover ved siden av meg, og så vekker jeg a, og hu sier: Vesle gubben min, ikke ta sånn på vei, det var jo bare en drøm.

Men to store, fullvoksne dyr i klær, to mennesker, menn, Franz Biberkopf og Georg Dreske, en avisselger og en sliper som er rammet av lockouten, står ved bardisken, holder seg oppreist på sine nedre ekstremiteter i bukser, støtter seg med armene på treverket, armer som stikker ut av tykke frakkerør. Hver av dem tenker, observerer og føler, hver av dem forskjellig.