Men hva var bønner godt for når vi var her i trygghet og ikke de var det? Jeg kjente til alle beveggrunnene, og den brutale logikken for hvorfor de ikke kunne være sammen med oss. Men kunnskap er aldri nok. Det hjalp ikke på smerten i hjertet og kunne ikke stanse den vedvarende lyden av våre egne stemmer som rikosjetterte fra den ene delen av hjørnet til den andre og forlangte et svar: Hvorfor oss og ikke dem?