Jeg pleide å håpe at hvis jeg bare ventet tålmodig, ville hun kaste blikket på meg og se meg slik jeg egentlig var. Ikke mitt ytre jeg, men mitt glødende, lidenskapelige indre meg. Mitt egentlige jeg. Jeg tenkte liksom at kjærligheten ville vise seg å være rimelig. Rettferdig. At min kjærlighet ville gjøre meg fortjent til hennes, om jeg bare ga den tid. Hvis jeg var tålmodig, ville hun se meg og begynne å elske meg. Det var det jeg trodde.