Bokelskere.no

Sorte lå Gan gårds hus med sitt søvnige ekko, og trerøttene skalv nede i haven.
Sol kom gnistrende ved sommertid, klar og sterk som bare sommersol kan gnistre. Maktet ikke gnistre i noe på Gan: Ikke i en taksten på mønet. Ikke i en enslig rute. - Det torde da tjene som en lignelse dette, hvordan Gan gård ved sjøen nu ikke lenger hørte dagen til, - slik den lukket seg sammen, tett og tverr, og sov i sin falne storhet.
Men når mørket kom sivende opp av vannet og ut av skogen - når månen kom glidende ildrød over sjøen - når skyggene leiret seg sorte og dype - da var det at Gan gårds hus våknet og vokste. Og det ble en mummel av historier og minner, en sus og en hvisk som av mennesker der hadde levet.
Og sagn som gnistret i mørket.