Og plutselig, med en forferdelse som jeg endog kjente i kroppen, stod det klart for meg: Slik er det alltid. Å si noe til en annen: Hvordan kan man vente at det har noen virkning? Strømmen av tanker, bilder og følelser som til enhver tid flyter gjennom oss, den har en slik kraft, denne strie strømmen, at det ville være et under hvis den ikke brae skyllet vekk, og overlot til glemselen alle ordene som en annen sier til oss, såframt de ikke tilfeldigvis, helt og holdent tilfeldigvis, passer til ens egne ord. Er det annerledes med meg?