Ethvert menneske som bor på en øy, lar fra tid til annen blikket gli over horisonten. Man ser de gammelkjente bergenes buelinjer og sjømerkene som alltid har stått på samme sted, og man blir bestyrket i sin rolige bevissthet om at sikten er klar og alt er som det skal være. Sikten var ikke klar lenger. Den ble brutt av en stor, firkantet villa, et nytt og truende landemerke, et dypt hakk i den iaktagelse av horisonten som så lenge hadde vært deres egen. Den anonyme skjærgården, som var øyas terskel mot havet, hadde fått et fremmed navn og lukket sine laguner. Og det verste av alt, de var ikke lenger den familien som bodde lengst ute.
Sist sett
