Vår kjærlighet eksisterte uten tvil hele tiden, men den var ganske enkelt til ingen nytte, den ble tung å bære, livløs, gold som en forbrytelse eller en dom. For oss ble det bare en tålmodighet uten fremtid og en trassig venting. Sett fra dette synspunktet minte sinnetilstanden hos noen av våre medborgere om de lange køene en så overalt i byen foran matbutikkene. Der hersket den samme resignasjon og den samme lagmodighet, endeløs og uten illusjoner. Men denne følelsen må man tenke seg tusen ganger sterkere når det gjelder atskillelsen, for der dreide seg om en annen hunger som kunne fortære alt.