Bokelskere.no

Constance:

Sorgen fyller barnets tomme rom,

den ligger i hans seng, går alltid hos meg,

tar opp hans vakre trekk, gjentar hans ord,

den minner meg i alt om guttens vesen,

besjeler klærnes tomhet med hans form.

Hva, har jeg grunn nok til å elske sorgen?

Far vel; men hadde dette savn vært Deres,

ga jeg Dem bedre trøst enn de gir meg.

Nei! Aldri skal slik orden pryde hodet,

når alt som var forstand nå er blitt vanvidd.

Å Gud! Min sønn, min Arthur, gutten min!

Mitt liv, min lyst, min føde, du min verden!

Min enkens trøst, min sorgens legedom!

Akt 3, scene 4