Og de forhenværende journalistene som senere gikk over til å skrive fiksjon, var tilhengere av den forslitte Hemingvay-tesen om å skrive om det man vet. Hva slags sprøyt var dette? Skulle romaner handle om folk du kjenner? Hvor mange kjedelige, men dødsens realistiske romaner kan tilskrives dette håpløse og ytterst uinspirerte rådet?