Og allikevel møter man likegyldighet. [...] Det føles som om man i en drøm skulle møte et menneske som tilsynelatende uten å vite det bærer sitt barn langt kanten av et stup, og som så, når man advarer det, bare nikker fjernt og sier: Jo, du har visst rett, men jeg vet egentlig så lite om slike stup og avgrunner. Jeg er ikke valgt til å ta meg av slike spørsmå, og derfor kan det umulig være min sak. Man roper at bare ett feilskritt kan være nok, og mennesket sier: Jeg vet det, jeg vet det, men jeg har ikke tid til å tenke på slikt. Det er så meget annet. En bok jeg skulle ha lest, en film jeg ikke har fått sett, og bilen som burde ha vært pusset. Nei, jeg forstår at du har rett, men jeg kan ikke tenke på det.
Slik taler det likegyldige menneske.