– Jeg beklager, og så la jeg ut om hvordan jeg hadde det, at jeg var så forelska i denne felles vennen av oss at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.
– Da syns jeg du skal si det til henne, sa Inger.
– Mener du det, sa jeg.
– Ja, sa Inger, – hun blir sikkert glad.
Det forsto jeg ikke, hvorfor skulle hun bli glad, det måtte vel bli et jævla rot, sa jeg, og Inger sa:
– Hvem ville ikke blitt glad over å høre det av en mann som deg.
En mann som meg, tenkte jeg. Fy faen.