Jeg vet ikke hva dette nittende århundre vil bringe oss; dårlig begynte det, og verre og verre blir det. Restaurasjonens skygge hviler over Europa, alle reformatorene er slått, enten det var jakobinere eller bonapartister, nok engang har eneveldet og jesuittene seiret. Ungdommens idealer, vårt attende århundres store forhåpninger, er bare aske.
Jeg betror tankene mine til denne boken, noen annen måte å uttrykke dem på kjenner jeg ikke. Jeg har alltid vært avbalansert, uten plutselige innskytelser eller fikse idéer, familiefar, adelsmann, vel opplyst og lovlydig. Politiske utskeielser har aldri gjort særlig inntrykk på meg, og vil aldri gjøre det, håper jeg. Men likevel er jeg dødsens trist.
Før var det annerledes, da hadde jeg Cosimo. Jeg pleide å si til meg selv: Det kommer nok han til å ta seg av! Og jeg tenkte bare på å leve. At det nå er blitt andre tider, skjønner jeg – ikke fordi østerikerne og russerne kom til oss eller fordi vi ble tilsluttet Piemonte, eller at det ble utskrevet nye skatter, men av det sørgelige faktum at når jeg åpner vinduet får jeg aldri se ham sitte der oppe i treet mer. Nå når han ikke er her mer, synes jeg at det er så mange ting jeg burde tenke på: filosofi, politikk, historie, jeg studerer nyhetene i avisene og leser bøker, og bryter min hjerne, men det han ville ha sagt står ingen steder. Det han ville var noe annet, hans mål var noe som favnet alt, og det kunne han ikke si med ord, men bare ved å leve slik som han gjorde. Bare ved å være seg selv så hensynsløst helt ut i sin død kunne han gi alle mennesker noe.
