Bokelskere.no

Lyden av Neptun er flytende og rask, tidevann som bryter mot kysten i ulende storm; Saturns er overlydssmellet fra et jetfly, en lyd som forplanter seg opp gjennom føttene og mellom knoklene; mens Saturns ringer er annerledes, en kuling som siles gjennom en forlatt bygning, men i langsommere, forhalt tempo. Uranus et panisk, susende hyl. Jupiters måne, Io, gir fra seg en stemmegaffels metalliske, pulserende summing.
Og jorden, et intrikat orkester av lyder, en ustemt korpsøvelse med sager og treblåsere, et rusa vreng av motorer med klampen i bånn, en kamp i lysets hastighet mellom galaktiske stammer, en rikosjett av triller fra en fuktig regnskogmorgen, de første taktene i elektronisk trance, og bakenfor det hele en kimende lyd, en lyd som samles i en hul strupe. En klossete harmoni som tar form. Lyden av stemmer veldig langt borte som samles i en kormesse, en lang engletone som utvider seg gjennom sprakingen. Du tror den skal bryte ut i sang, korlyden som bryter så målbevisst frem, og denne polerte perlen av en planet klinger et øyeblikk så vakkert. Lyset fra den er et ensemble av en billion ting som samles og forenes noen korte øyeblikk før de igjen synker ned i den tumlende hurlumheien og virvaret i statisk galaktisk treblåserregnskogstrance fra en vill og svingende verden.