Engelsk smakte som havbris og høstlig skumring på en nordlig kyst, med en vag lukt av fiskeboder, av regnvær. Fransk hadde jeg aldri lært, men fransken smeltet vel på tunga som aprikosgele, og smakte hvitvin. Russisk smakte av endeløse, åpne landskap, av hveteåkre, ensomhet og illusjoner. Og georgisk smakte støvete, fyldig, nesten bristeferdig, og nå og da av gjemsel i skogen. Tysken Severin lærte meg smakte iskaldt og bittert i begynnelsen, men så forandret smaken seg, minnet om tang, mørkegrønn mose, og så ble den strengere igjen, men på en behagelig måte, og senere, mye senere, syntes jeg at tysk smakte modne kastanjer og høyde, ja, svimlende høyder.