Sorg er en ganske underlig ting, vi blir så hjelpeløse i møtet med den. Den er som et vindu som rett og slett åpnes av egen kraft. Det blir kaldt i rommet, og vi makter ikke annet enn å skjelve. Men det åpner seg litt mindre for hver gang, og enda litt mindre, og en dag lurer vi på hvor det har blitt av.
Sist sett
