Bokelskere.no

Synsfeltet mitt åpnet seg og jeg så tåken som et landskap, ikke som noe som skjulte landskapet. Det som lå under var ikke alltid det sanneste. Det var en vakker og drømmende verden, men idyllen ble ødelagt av lukten av råtten tang. Jeg myste ut i retning av havet og så at tåken samlet seg i et punkt. Noe som kom nærmere og bevegde seg. Et menneske? Det kunne ikke være et menneske. Det hoppet og kravlet om hverandre med voldsomme byks, etterfulgt av tilsynelatende planløs virring. Ting som føletråder kravlet og rant ut av det hvite, noe såvidt fastere enn tåken som omgav det, noe oppsvulmet og sykelig. Hele tåken levde. Den spredte seg, samlet seg igjen uten å komme til syne, som en stim av småfisk under vann. Det var noe som fulgte sine egne lover av eksistens. Det var en eldgammel frykt, ensom hvisking, feilsteg og fortapte tanker. Jeg kunne kjenne feltet som holdt det som var meg sammen gli fra hverandre, bli visket ut. Blikket ble tåke.