Bokelskere.no

Har den norske tilliten til staten, statlige institusjoner og lederskap blitt en automatisert sosial respons - ja, en nesten psykologisk Pavlov-refleks? I hvilken grad dekker den over en urovekkende passivitet - og til og med intellektuell latskap - hos norske politikere og borgere? Kan overtillit føre til en farlig, lite tilpasningsdyktig og irrasjonell optimisme; en naiv, blåøyd tro på at man lever i den beste av alle mulige verdener der ingenting kan gå galt, og at hvis det går galt, har det en "naturlig" årsak, slik at ingen egentlig kan bli stilt til ansvar?