Vi hadde blitt advart om at proletariatets diktatur alltid var truet av borgerskapets diktatur. Det vi ikke hadde forutsett, var at de første ofrene for konflikten, det tydeligste tegnet på seier, var at selve begrepene forsvant: diktatur, proletariat, borgerskap. De var ikke lenger en del av vokabularet vårt. Språket som uttrykte statens ambisjoner, smuldret bort for staten selv smuldret bort. Sosialismen, det samfunnet vi levde i, var borte. Kommunismen, samfunnet vi strebet etter å skape, der klassekonflikter skulle forsvinne og den enkeltes frie evner fullt ut skulle utvikle seg, var også borte. Den var ikke bare borte som ideal, ikke bare som styreform, men også som tankekategori.
Sist sett
