En bok kan bare nytes langsomt; den innebærer en form for refleksjon (ikke nødvendigvis i betydningen intellektuell anstrengelse, men alltid i betydningen tilbakeblikk); det finnes ingen lesning uten stans, uten den motsatte bevegelsen, uten gjenlesning. Dette er noe av en umulighet, eller endog en absurditet i en verden der alt fluktuerer, utvikler seg, der ingenting har permanent gyldighet, verken reglene, tingene eller individene. Av alle sine krefter (som en gang var store) motsetter litteraturen seg ideen om konstant aktualitet, om evig nåtid.