«Koseklut-karakterene våre», hvisket hun forundret for seg selv. Hun var gjennomsyret av bokmagi, og den var vakker. Hun kjente alle fortellingene som hun var bygd opp av, og alle fortellingene som hun selv hadde satt spor i. Protokollen hennes var kanskje et konkret bevis på livet hennes som leser, men når hun trengte det, hadde hun alt i hjertet og i sinnet - hele tiden. Og aller innerst hadde hun Anne fra Bjørkely, akkurat som Milo hadde Jernbanebarna. Anne dukket alltid opp når hun trengte det mest, og Tilly følte seg plutselig full av pågangsmot, slik hun alltid gjorde sammen med Anne Shirley. Det var på tide å redde Alessia og komme seg frem til Polly.