Det de ville ha, var overfloden selv. (…) Fienden var usynlig. Eller mer presist, han var i dem; han hadde fått dem til å råtne innenfra; han hadde begynt å ete dem opp, begynt å herje dem. Det var de som til slutt måtte betale gildet. De var blitt små, føyelig vesener, nøyaktige bilder av den verden som nå drev gjøn med dem. De satt opp til halsen i en grøt som de selv bare ville få en liten smak av.