[...] i karantenen og i tiden rett etterpå var vi i den lille boblen vår, og ulempen med å ha vært gift en stund er at jeg tror jeg har hørt alt før, selv når jeg ikke har det.
Ida kan overraske meg, men bare om jeg lar henne gjøre det, bare om jeg lytter godt nok. Om jeg ikke er oppmerksom, blir stemmen hennes som en av stemmene i hodet mitt, jeg glemmer at det er et annet menneske jeg snakker med, ikke en versjon av meg selv. Historiene våre er for tett sammenfiltret.