Først da kunne jeg tillate meg å bli sint, slik jeg egentlig blir sint, blir rasende, hver gang jeg møter de delene av verden som ikke lar meg være far, hver gang jeg oppdager at bilen som kan frakte rullestolen mangler barnesete, hver gang jeg oppdager at familielugaren er for de andre familiene, at jeg er en ekstrautgift, en brannfare , en sikkerhetsrisiko, at jeg er noens dårlige dag på jobben, et stykke usynlig arbeid som ingen vil utføre