Tidvis glemmer jeg at jeg er funksjonshemmet. En del av meg vet det alltid, slik jeg vet at jeg er en førti år gammel mann, at jeg er gift med Ida og far til Alexander. Rullestolen og hjelpemidlene bruker jeg slik jeg bruker ytterjakken eller solbrillene mine; jeg tenker like lite på dem. Sårbarheten og risikoen blekner og blir gjennomsiktige. Jeg kan være i det livet jeg elsker, i familielivet og i det skrivende livet. Jeg kan hvile i et jeg, i en kropp, som bare er meg. Men verden glemmer aldri.Den bare venter på en god anledning til å gi meg en påminnelse.
Sist sett
