Bokelskere.no

Jeg tenker på Manuelas døtre, og det er vanskelig ikke å bli overveldet av sinne. Men jeg antar at det alltid har vært slik. Jeg antar at det alltid har vært mest beleilig å fremstille nasjoner som systematisk er blitt misbrukt av mektigere nasjoner, som ingenmannsland, som en barbarisk periferi hvis kaos og brunhet truer sivilisert fred. Bare et slikt narrativ kan rettferdiggjøre årtier med skitten krig, politisk inngripen og den alminnelige vrangforestillingen om økonomiske og militære stormakters moralske og kulturelle overlegenhet. Når jeg leser artikler som denne, synes jeg at den påståelige vissheten rundt hva som er rett og galt, godt og dårlig, er komisk. Eller ikke komisk, faktisk litt skremmende. Ikke noe av dette er nytt, selv om jeg nok pleier å forholde meg til mer spiselige versjoner av fremmedfrykt. Jeg vet ikke hva som er verst.