Min egen død har kommet nærmere etter at jeg fikk barn, livet virker både lengre og kortere på en gang. Kortere fordi jeg skjønner at jeg ikke er så viktig som jeg har trodd, jeg er bare en liten del av noe uendelig stort. Selv om jeg fremdeles er med i løpet, så er det barnas liv som er fulle av potensial nå. Men livet virker lengre når jeg tenker på alt det er plass til, når jeg tenker på hvor evig en barndom er, og nå får jeg ta del i barnas barndom, en uuttømmelig kilde av minner