[...]
Sinnet øde,
hjertet uten sanger;
tung tilmote søker jeg mot aften
hen til bredden av det store hav,
og i skummet fra de ville bølger
slynges tankene som eføiranker
inn i nattens tause stjerneskog.
Sakte tømmer jeg mitt krus av jade -
synet vandrer, hvileløst og spendt.
Hav og himmel går i ett der ute
i det fjerne hvor jeg kommer fra . . .