I dagens første, morgenklare timer
forgyller solen furuskogens trær.
Jeg legger veien om det gamle tempel
på vandring mot et ensomt tilfluktssted,
fjernt over dalens bregnekledte bunn.
Der flyver fuglene imellom hvite bjerg -
en kjølig kilde bringer sinnet fred.
Og tusen lyder stilner varsomt av
ved klangen av en klokkes åndedrag.

[...]
Sakte så jeg ditt seil gli inn i skyggenes land
mens floden ensom fulgte sin vei mot himlen . . .

Røres der ved
en gammel beretning om lidenskap,
sløres luften av sødmefyldt støv.

[...]
Sinnet øde,
hjertet uten sanger;
tung tilmote søker jeg mot aften
hen til bredden av det store hav,
og i skummet fra de ville bølger
slynges tankene som eføiranker
inn i nattens tause stjerneskog.

Sakte tømmer jeg mitt krus av jade -
synet vandrer, hvileløst og spendt.
Hav og himmel går i ett der ute
i det fjerne hvor jeg kommer fra . . .

[...]
Når velger han som himlen hører til
å løse folkene av deres lenker
så de kan legge sine byrder ned?

Der tennes som et lys i nattens avgrunn
og mot oss svever det en snehvit fugl.

Den flyver langsomt. Ingen av oss aner
hvor den vil senke sine vinger ned.