Bokelskere.no

Men dette enmannsopprør mot sosial ulikhet kan umulig bringe forandring i hans [hovedpersonens] stilling. Han må pent finne seg i å tåle alle krenkelser og fornedrelser. Som kompensasjon bygger han seg en verden av ønskerdrømmer [....] :

"Mange ganger har jeg brent etter å finne ut hva alle disse forskjellene egentlig bunner i. Hvorfor er jeg titulærråd, hva skyldes det at jeg er titulærråd? Kanskje er jeg en eller annen greve eller general som bare silsynelatende er titulærråd? Kanskje jeg ikke selv vet hvem jeg er?"

Her aner vi atter en samfunnskritisk side ved Gogols novelle:
Popristsjin synes å være en sosial opprører som ønsker å rette nakken og løfte hodet. Men det betyr ikke at han reiser seg mot samfunnsinstitusjonene for å forandre dem. Han gjør ikke opprør mot det byråkratiske system, bare mot sin underordnede stilling i systemet. Popristsjin er fortsatt en drømmer som søker erstatning for sitt nederlag i fri fabulering.

I sin syke fantasi finner han seg så en rang som er høyere enn alle andre: han utroper seg til kong Ferdinand VIII av Spania. Den virkelige verden trer nå frem som blendverk.