Bokelskere.no

Det er kanskje bare det, sa han til Margret, forklarende, unnskyldende, at man begynner å bli eldre, og en dag går det plutselig opp for en at en ganske sikkert bare har dette ene livet, og hvordan skal en forsvare det? Når man er yngre, tenker man ikke på dette i det hele tatt, da har man mer enn nok med bare å leve, være til, strekke ut livet. Men så våkner man en dag midt på den livets vei vi har å vandre, slik Dante skriver, og kjenner det i egne knokler at mulighetene blir færre for hver dag som går - og at gjentakelsene tar stadig større plass i tilværelsen. Da begynner man å lengte etter noe annet, en annen horisont, ikke nødvendigvis en som er bedre, på en måte er den kanskje heller dårligere, men for deg er den ny. Noe føyes til i livet ditt, gjentakelsenes hjul går bitte lite grann sakte. Er det flukt? Jeg har spurt meg selv de samme spørsmålene. Det er rart søster, at man ikke umiddelbart kjenner forskjellen på flukt og motet til å endre livet sitt.