Man snakker så nedsettende om smalltalk og overfladiskheten i hverdagen, men jeg vet ikke. Hva er det som er så storslagent ved den lange samtalen mellom to ikke likeverdige parter? Over et måltid der den ene styrer alt med vant og sikker hånd, mens den andre bare skal sitte der og ta imot? (Men spis, da!) Nei, da heller et heisan, heisan, mens man haster forbi på vei til eller fra postkassen. Kort enighet i porten: Man har fått nok nedbør for en tid. Eller oppgitt over søppelkassen: All den plasten! Det er annerledes med den lange, uforutsigbare samtalen over den hvite duken. Den som kan strekke seg ut over timer, og føre en inn i tematiske avgrunner og bakevjer.