Bokelskere.no

Det ekstatiske, dyonysiske element som avføder tragedie, må oppfattes som noe gitt og primært, som værens hovedgrunnlag, som den atmosfæren vår menneskeskjebne utspiller seg innenfor.
[...]

For ham (i.e. Dostojevskij) var den dyonysiske tragedie, det spaltede sinn og avgrunnen liksom den eneste vei mennesket kunne gå. Veien til lyset går følgelig gjennom mørket. Dostojevskijs storhet lå i at han viste oss hvordan lyset tennes i mørket.

Men den russiske sjel har en hang til å fordype seg i mørkets element og bli værende der så lenge den kan. Veien ut av det mørke element faller vanskelig for den russiske sjel, den har vanskeligheter med å beherske sin lidenskapelige instinktkraft. Russeren har en sterk personlighetsfølelse og en sterk fornemmelse av egen skjebne, men samtidig makter han ikke å verne sin personlighet mot dyonysiske lidenskaper som truer med å rive ham i filler, makter ikke å befeste sin personlighet.
[...]
I Russland er ånden ennå prisgitt de blinde sjelelige krefter.